(donald duck / 3. februar 2018)
folk har begynt å lage porno hjemme
og koker opp i samme slengen
mer mening enn de får betalt for
jeg vil ikke høre gigantiske rottingmøbler
knirke som frysetørrede isoporskjeletter jeg vil ikke se
en vegg av tomme lakksvarte bokhyller sluke alt lys i rommet
for å stille ut en singel blomsterløs vase med gullkant jeg vil ikke se
det polstrede hjørnet av ei barneseng i venstre billedkant jeg vil ikke se
en brunkantet palme krøke seg som et gissel
bak en glorie av nybleket hår jeg vil ikke gjette
historien bak fettavtrykket etter panna på vinduet eller hjelpe til
å bære hagemøblene ut eller sortere haugene med klesvask
for jeg har spilt menneske så lenge at jeg skjønner
at jeg er det nærmeste disse jentene kommer en far
dessuten har jeg gått rundt uten bukse
i snart hundre år og jeg skjønner at jeg er laget
ikke for å leve men for å tjene som et trollspeil
på bunnen av næringskjedene du ser det allerede
i den første filmen jeg begynner å skrike som en tulling
av helt alminnelige småting jeg var aldri som mikke mus
han kunne holde kjeft og ble detektiv og sånn
jeg var stuck i lavtlønnsjobber klatremus på skyskrapere
kanonføde for filmindustrien og så kom depresjonen
brødkø jobbkø soningskø og så kom krigen
hvor kom de fra egentlig de andre skurkene
farlige fiffus mikro-midas skaftetryne ørnulf ørn
for ikke å snakke om svarte-petter spøkelseskladden og b-gjengen
fra svarteste rest-europa litauere som hadde glemt litauisk
jøder som ikke visste at de var jødiske
før de leste brevene etter mora si
albanere som kalte seg mick og rick
og skinny og minny og elle og belle
fåmælte armenere fra de anatoliske slettene
syngende av full hals i fylla bulgarere som hadde konvertert
og ble kalt pomakker men ville hete tyrkere
bulgarere som snakket gresk og ble kalt karakatsjaner
men ville hete grekere eller rett og slett gagauserne
som ingen har hørt om bortsett fra hun russiske poeten i boston
som hadde vært oversetter for den moldaviske saueskinnsmafiaen
på nittitallet da transnistria var helt texas plutselig satt de i resepsjonen
og het johnny og bob og hadde sluttet å hilse på meg
og på hverandre samtidig som jeg ble re-castet
som indiana jones og oppdagelsesreisende
og lykkejeger og verdens første and på månen
jeg som var et dyr og en klovn
satt til å parodiere de fattige og elendige
og det fikk jeg pent fortsette med til de oppfant reality-tv
og de fattige og elendige ble verdensmestre
i å parodiere seg selv og jeg ble nedbemannet
via diverse drittjobber og begynte å skrive dikt
o skjenk meg en grav i det isgrønne hav
la bølgene kvele min gråt kanskje litt vel mye tradisjon
før jeg ga meg over til min egen kvekkende diksjon
vis meg hvem du ler av og jeg skal si deg hva det blir av deg
etter revolusjonen altså at helt vanlige folk kan bli så tullete
av litt hyperinflasjon at helt vanlige husdyr
hunder og katter papegøyer og mus må slippes fri
og over natten bli vanlige skadedyr
og gjenoppstå som standard grillrett
servert på kiosker og stasjoner et bitte lite slakt
spiddet på en sykkeleike rullet inn i gråpapir
servert rett i hånda omsider gull verdt
i suset fra tomme skap i tomme restauranter i tomme land
akk jeg føler skjebnen true for med min pil og bue
jeg skjøt en albatross den seiler fortsatt etter båten
der jeg skurer dassene om nettene senga mi er full av hvite fjær
det er ingenting så uhyggelig som et dyr som spøker
(jo én ting: når døde trær viser seg i blomst)
for hva skal du spøke med når du ikke har ånd
hva skal du gå igjen med når du aldri gikk på jorden
pipe med hvert et vindpust å jeg angrer på at jeg flirte
av de tre små grisene da faren deres ble til pølse
lopper som fikk lus og minni mus
hvordan klarte hun å bli så redd for mus
42. (poesifestival / 26. juli 2016)
ja det er kleint å reise så langt
for å snakke om seg selv men av og til
blir vi nødt så kjære poeter og litteraturelskere
i plyndrede og nykolonialiserte land
eller dølle paranoide velstandsparadis
vi skriver og skriver om stjerner og planeter
pupper og lår død og oppstandelse og feller en tåre
fordi vi sier det så bra med fønet hår vokset rævsprekk
dyre jeans påspanderte middager
og innleide gravalvorlige bartendere
men si meg hvorfor leser vi dikt
på føkkings røkesalongen
på hotel continental excelsior grand
der ingen våger seg inn uten slips
dere kanskje tror jeg er utdannet og fin
fordi jeg kom hit i et fly dere kanskje tror jeg skjønner
hva de fire dilldallgaflene ved middagsbordet skal brukes til
eller bryr meg om vin bestefaren min òg snøyt seg i handa
og pisset på vasken jeg prøver ikke å skjule det
men jeg prøver heller ikke å vise det
jeg har blitt en rev temmelig slu og lite grann lur
som av og til hører min egen stemme bli til et helt menneske
jeg aldri har møtt det er ikke en ferdighet
det er ikke en gave diktene vil til meg
når jeg slutter å plage dem med spørsmål
jeg forsøker å skrive sant uten å bli et vrak og et svin
jeg liker ikke alltid det jeg selv sier selv om det av og til kommer lett
jeg prøver å ikke stå i veien det er min definisjon
av å dikte jeg mener ikke å være ufin eller ikonoklastisk
de få som våger seg inn hit er vel tilstrekkelig nervøse allerede
jeg vil dere skal vite at jeg skjemmes når jeg alltid innser for sent
at jeg står her og strutter som en utstoppet svane opplyst av død finkultur
og jeg sier ikke dette for å ødelegge stemningen
men hver gang vi møtes må en av oss si det
og i dag ble det jeg
(imperium/ 13. februar 2015)
ærede forsamling takk for at vi får være her
dette vakre landet og dette stolte folket
brødre søstre jeg har hørt dere er imperium
men dere ser ikke ut som imperium
i støvet mellom gladiatorer imperium
i ordstillingen ja da jeg vet det imperium drenert myr
oppdemt elv fortausbredd skinnegang
leksikon med gullskrift bassenger av svart øl
gater av feit saus hauger av ihjelskremt kjøtt imperium
sletter som brenner med blå flamme
tanngard av byer rundt halsen på fjellet imperium
det vi gjør mot hverandre på hotell med penger
om natten over telefon etter avtale imperium
vinduer på andre siden av elva tennes og slukkes
og signaliserer at det kommer tog likevel
at ikke alle er døde likevel at vi er glade for å se deg
men tør ikke prate med deg likevel
med paprikapulver skriver jeg the waste land på imperisk
med en sotete kvist skriver jeg odysseen på imperisk
med blåbærsaft skriver jeg landet mitt på nytt på imperisk
det blir ei grøft et talglys en rest på tallerkenen din
når dere hører at landet mit blir borte blir dere ikke redde
når jeg har oversatt dette for at dere skal forstå at landet mitt
blir borte nei dere blir ikke redde
dere blir sinte fordi jeg er redd
det er det som er imperium
(de dødes business / 26. juli 2016)
i dag har jeg sett en overkjørt orm
jeg har skremt opp en hare
jeg har sett en halvdrukket boks cola light stå alene i skogen
jeg har åpnet en tom postkasse og tenkt
alt dette er nakne hendelser
de hender ikke meg
for å få betydning jeg er så tom
at de kommer til meg
for å hende det er slik
ting ber
om å få bli skapt
i ørene på smeden
fortsetter sleggeslag å ringe
bak øyelokkene på sjåføren
fortsetter snøfall å snø
klangen henger i bjella
fingrene blir svarte av avisen
og slik forblir de døde her på jord
en slags barn som har forsvunnet
tilbake inn i oss
ingen står oss så nær
som de døde
men vi prøver likevel
å kalle dem tilbake
vi snakker så mye om dem
at jorden vi kaster i fjeset på dem
ikke klarer å skjule dem
vi snakker så mye om dem
at ungene som leker på kjøkkengulvet
legger seg døde for å få vår oppmerksomhet
de døde leker seg også
de holder på å begrave hverandre nå
de skolemassakrerte dauingene begraver
de massearresterte internerte og avkledde dauingene
med sine egne kropper
de politimyrdede dauingene
begraver de selvmordsbombede dauingene
med sine egne kropper
de savnede dauingene
sprer asken etter diskotekbrannen
over vraket etter fabrikktakkollapsen kjøpesenterbomben
kjedekollisjonen de spiser hverandres ansikter
og svarer ikke lenger når vi spør
ordet hest vil være hos hesten ordet hare vil være hos haren
ordet død hører til de levende ordet savn søker etter savnede
ordet gal stikker av fra gærninger ordet dyrt er billig
og tilgjengelig for alle ordet fritt er billig
og tilgjengelig for alle sånn er ord billige
tilgjengelig for alle jeg er billig og vanlig
og tilgjengelig for alle jeg er billig og vanlig
og vil være hos dem jeg har kjær jeg er billig og vanlig
og skriver om språket den sint knitrende serken
som ordene skjuler seg i jeg tar den på jeg ser forjævlig ut
setninger drar tarmene ut av verdens slakt
hinner henger ut blanke biffer
av syntaks og sammenheng syntaks og sammenheng
oppskremt putter jeg tarmene tilbake
jeg jeg jeg koker meg selv og de døde
i tomme øyehuler det ryker ut av ørene på meg
jeg er nålen syntaksen tråden
tråkler sammen språkslaktet som ber
dra det silketynne språket over liket
og jeg gjør det
slaktet sier se
silken former seg
etter ansiktet på liket
og jeg gjør det se
det er ikke et menneske lenger det er et slør
nå vil jeg at du syr et menneske av det
og jeg gjør det det ser ut som et spøkelse
er du et spøkelse nei
jeg er akkurat som deg
hvorfor har du laget meg sånn
jeg vil ikke være sånn
Fire dikt
Gunnar Wærness
Listen to the original read by the poet:
I spent a year translating Gunnar Wærness’s 20,000 word tour de force Venn med alle (Friends with Everyone). My recent acquaintance with Norwegian presented an obvious and cardinal difficulty, having begun its study in 2018, despite my hearing vestiges of the language daily while growing up in a heavily Scandinavian part of Minnesota. So, though all four of my grandparents spoke Norwegian, and though my eight-six year old mother still swears (sorry, Mom) in the language, it took me some time to draw myself toward Norwegian poetry. And for my introduction to it—my homecoming of sorts—I thank the poets Gunnar Wærness, Maiken Horn Bolset, and Pedro Carmona-Alvarez for standing with open arms on the expansive welcome mat of their exquisite language.
Beyond the sizeable problem of my recent rank unfamiliarity with the language, a not insubstantial secondary difficulty is that Wærness’s Norwegian isn’t simply, as one could expect from one of the foremost writers in today’s Norway, virtuosic—it can at times border on the baroque. Wærness’s bokmål is also heavily influenced by his native dialect, a vernacular mode known as trøndersk, which a prominent Norwegian linguist once deemed un-Norwegian, all of which makes Wærness’s poetry uncommonly lexically diverse.
Moreover, many of Wærness’s pieces are beautifully, hauntingly, and sometimes dizzyingly polyvocal: voices interrupting other voices mid-stanza and sometimes mid-sentence without paratextual markers. His poems are also ecstatic admixtures of registers, combining concerns unabashedly spiritual and political with madcap irony and deeply affecting lyricism. And, to add to this, his use of caesuras allows Wærness to push his often periodic sentences, with sometimes klezmer-like syncopation, to their grammatical and semantic limits.
Finally, in translating Norwegian I sometimes wrestle with what appears to be a markedly different paradigm of causality. The way causality is lexicalized in Norwegian is more surprising to me than the way it is lexicalized in, for instance, Spanish and English. The Norwegian imaginary appears to be filled with a physics of causation that can sometimes leave me, as translator, hanging in a foggy void. Partly I think this is because English makes, according to translation scholar Sonia Vandepitte, a very clear and basic distinction between “physical and motivational causal relation[s],” by which she means that English distinguishes crisply between causes that are (a) natural phenomena lying outside human control and (b) reasons for causation involving human agency. The result is that someone used to the literatures of English and Spanish could, in encountering a world with more causal possibilities, experience more prosopopoeia on the one hand and what might seem at times like a vitalistic or panpsychistic causation on the other. See in particular the causality deployed in Wærness’s poem “the business of the dead.” This tricky issue of causality proved to be a strange sticking point in my translation of Waerness’s poetry.
Beyond the sizeable problem of my recent rank unfamiliarity with the language, a not insubstantial secondary difficulty is that Wærness’s Norwegian isn’t simply, as one could expect from one of the foremost writers in today’s Norway, virtuosic—it can at times border on the baroque. Wærness’s bokmål is also heavily influenced by his native dialect, a vernacular mode known as trøndersk, which a prominent Norwegian linguist once deemed un-Norwegian, all of which makes Wærness’s poetry uncommonly lexically diverse.
Moreover, many of Wærness’s pieces are beautifully, hauntingly, and sometimes dizzyingly polyvocal: voices interrupting other voices mid-stanza and sometimes mid-sentence without paratextual markers. His poems are also ecstatic admixtures of registers, combining concerns unabashedly spiritual and political with madcap irony and deeply affecting lyricism. And, to add to this, his use of caesuras allows Wærness to push his often periodic sentences, with sometimes klezmer-like syncopation, to their grammatical and semantic limits.
Finally, in translating Norwegian I sometimes wrestle with what appears to be a markedly different paradigm of causality. The way causality is lexicalized in Norwegian is more surprising to me than the way it is lexicalized in, for instance, Spanish and English. The Norwegian imaginary appears to be filled with a physics of causation that can sometimes leave me, as translator, hanging in a foggy void. Partly I think this is because English makes, according to translation scholar Sonia Vandepitte, a very clear and basic distinction between “physical and motivational causal relation[s],” by which she means that English distinguishes crisply between causes that are (a) natural phenomena lying outside human control and (b) reasons for causation involving human agency. The result is that someone used to the literatures of English and Spanish could, in encountering a world with more causal possibilities, experience more prosopopoeia on the one hand and what might seem at times like a vitalistic or panpsychistic causation on the other. See in particular the causality deployed in Wærness’s poem “the business of the dead.” This tricky issue of causality proved to be a strange sticking point in my translation of Waerness’s poetry.
Gunnar Wærness was born in 1971 in Heimdal, Norway; he lived in Bulgaria from 1997–2001 and currently resides outside of Osby, Sweden. He published his first poetry collection, kongesplint (kingsplinth / kingsplinter) in 1999, which was followed by Takk (Thanks) in 2002, Hverandres (Each Other) in 2006, and the fully illustrated book of poems bli verden (Become the World) in 2007. Later, he published Tungen og tåren (Tongue and Tear) in 2013 and Venn med alle (Friends with Everyone) in 2018. Wærness spent the better part of 2006–2010 making the anthology Verden finnes ikke på kartet (The World Isn’t on The Map), together with Pedro Carmona-Alvarez. He began translating and editing in 2005, and in 2016, he published a Norwegian translation of CAConrad’s The Book of Frank (Boka til Frank) with Audiatur. Forlaget Oktober published an anthology of Wærness’s selected poetry and artwork, Å skrive er å be om for mye: dikt og masker 1988–2020 (To Write is to Ask For Too Much: Poems and Masks 1988–2020), in September 2020. In 2021, Wærness and Gabriel Gudding will publish a bilingual Norwegian and English edition of Wærness’s adaption of the medieval hymn attributed to Arnulf of Leuven, Membra Jesu Nostri.
Since 2010, Wærness has acted as one half of the cabaret Brødet og Eselet (Bread and Donkey) with Henrik Skotte. They performed their first whole-night act Vi er motorvei (We are Highway) in 2013, published the tragic drama Griskokknetter (Porkchops) in 2014, and the novel €urodike (€urodice) in 2015 and the concept album Del likt (Share Equally) in 2017, which also is available on Spotify. Wærness is also a part of the Zimbabwean traditional ensemble Mhuri YeKwaChisava, with Tipei Marazanye, where they both play mbira, arrange workshops and run the educational project Yarira Ngoma in Mberengwa, Zimbabwe. Wærness has worked as a creative writing teacher since 2003.
Gabriel Gudding is a poet, essayist, and translator from primarily Norwegian and Spanish. He is the coordinator of creative writing at Illinois State University, and author of the books Literature for Nonhumans (Ahsahta, 2015), Rhode Island Notebook (Dalkey Archive Press, 2007), and A Defense of Poetry (Pitt, 2002), which won the Starrett Prize, as well as numerous chapbooks. His essays and poems appear in such periodicals as APR, Harper’s, The Nation, and Journal of the History of Ideas, and in such anthologies as Great American Prose Poems (Scribner), Best American Poetry (Scribner), Best American Experimental Writing (Wesleyan), and &Now: Best Innovative Writing. His translations from Spanish have been anthologized in The Oxford Book of Latin American Poetry, Poems for the Millennium, and The Whole Island: Six Decades of Cuban Poetry. His poetry and essays have been translated into French, Spanish, Danish, Portuguese, and Vietnamese. In 2021, Wærness and Gudding will publish a bilingual Norwegian and English edition of Wærness’s adaption of the medieval hymn attributed to Arnulf of Leuven, Membra Jesu Nostri.
